søndag 11. mai 2014

ESC Topp 10

Det er ingen verdenshemmelighet at jeg elsker Eurovision Song Contest. Eller Melodi Grand Prix, om du vil. Det handler ikke egentlig om musikken, jeg skal ærlig innrømme det. Det handler om pakken du får servert hjemme i stua proppfull av gull, glitter og bad taste, humor og mangel på sådan, hysteriske fremtoninger og fantastiske kreasjoner. Hvordan man kan ha et fullverdig liv uten en god dose ESC en gang i året er for meg komplett uforståelig. Så hvert år benker jeg meg til foran TV'en, enten i godt selskap av gode venner eller i sofakroken hjemme med noe godt i glasset. I går ble det av den sistnevnte sorten. Jeg fant en halvliter Urquell i kjøleskapet, hvor den nok har ligget og ventet på nettopp en slik anledning, og benket meg til. Og ESC skuffet ikke. Skjeggete damer, polske pupper og italienske truser, gull, glitter og paljettkledde potetsekker. Og med brakseier til Conchita Wurst fikk også Europa vist akkurat hvor mye de bryr seg om visse østeuropeiske politikeres misnøye med den "europeiske homseparaden" - absolutt ingenting.

Såh. Her er altså mine ESC-favoritter i vilkårlig rekkefølge. La oss like godt starte med gårsdagens vinner - den fortjener tross alt et gjenhør!


Og når vi først er i den leia, hvorfor ikke slå til med den også da noe kontroversielle vinneren av ESC 1998 - Dana International?


En av mine absolutte favoritter må være diskokula fra Ukraina, Verka Serduchka, som kom på en velfortjent andreplass i 2007. Hvordan kan man egentlig glemme denne forestillingen?


Ja, og så har vi jo fjorårets Gaycula - unnskyld, jeg mente Cezar - fra Romania. Det er nesten så jeg anbefaler å skru av lyden på denne her. Men bare nesten. Enjoy!



Når vi først er i området må jeg jo også ta med bidraget fra Moldovas Edward Norton i 2012. Eller vent, Pasha Parfeny het han visst. En liten dose pop blandet med en liten dose Balkan. For min del kunne denne ha fått en høyere plassering enn en ellevteplass, men resten av Europa var visst ikke enige. Their loss.



Og vinnerlåten fra 2012 må selvfølgelig inn på listen. Euphoria har nok blitt spilt over hele Europa i diverse mikser etter dette, for dette var jo noe så kjedelig som en knallbra låt.



2012 var et gullår. Ikke bare var det en bra vinnerlåt, men også andreplassen gikk til det som må ha vært hele ESC-historiens eldste  og søteste deltagere - Buranovskije Babusjki. Rent sang de ikke, men herlighet så sjarmerende!



Og så har vi en gammel slager fra Israel. Nærmere bestemt 1987. Riktignok ble det bare en åttendeplass, men hvem husker vinnersangen? (En av de derre Johnny Logan-sangene. Kjedelig.)  Spol frem til 1:28, så er du der. Resten er bare snikksnakk.



Av andre slagere må vi jo nesten ta med denne klassikeren fra 1979. Det ble en fjerdeplass for Tyskland for Dschingis Khan, men nok en gang altså - husker noen vinnerlåten?



Til slutt må jeg vel ta med denne godbiten fra i fjor. Det ble bare en fjerdeplass på Margaret Berger også, men for å være helt ærlig hadde jeg glemt vinnerlåten inntil den ble spilt igjen i går. Jeg har ikke glemt denne!



Dette er mine topp ti ESC-låter. Hvem har jeg glemt? Sikkert fryktelig mange. Jeg får heller stille opp med en topp 20 neste gang. God søndag!

lørdag 4. januar 2014

Om å bli mamma

Tre dager gammel og hjemme for første gang


Kjære mamma, tante, ekssvigerinne, ekssvigermor og alle venninner der ute som på ett eller annet tidspunkt har vært alene med barn: Respekt! Herrejemini som dere må ha slitt dere ut, og likevel har dere alle klart det helt utrolige - å oppdra et lite barn uten å miste dere selv. Jeg står til knes i beundring for hva dere har oppnådd, og håper at jeg klarer å følge i deres fotspor, for gud bedre, det er slitsomt til tider...men så veldig, veldig verdt det når nurket ligger på fanget som en liten engel, ser deg inn i øynene og smiler!

La oss gå fem måneder tilbake i tid, nærmere bestemt 08.08. kl 08. Jeg er på overtidskontroll på Ullevål sykehus, og blir sendt videre opp på fødeavdelingen med beskjed om at jeg ikke trenger å dra hjem igjen. Der blir jeg i to døgn, mens jeg venter og venter på å bli kvitt noen tunge kilo og få tilbake kroppen min... Så naiv kan man altså være. For på ettermiddagen 10.august kom det lille nurket endelig til verden, og derfra ble alt - absolutt alt - helt annerledes.

De første ukene sultet jeg. På fanget lå et lite nurk og spiste, og så sovnet hun. Så våknet hun igjen, og spiste, og så sov hun litt til.Jeg kunne ikke legge henne fra meg, for da våknet hun, så i stedet benket jeg meg til på sofaen med et lite puteslott for prinsessen som ville sove på mammas fang, mens mamma så på TV. Min beste venn i denne perioden var Netflix, NRK1 og til tider komiseriene i dagreprise på TVNorge. Nurket sov og spiste, og jeg sov innimellom, og spiste altså ikke. På kvelden, da samboeren kom hjem, fikk jeg endelig spist, dusjet og gjort litt husarbeid. Så var det natten, og så var det en ny dag. Alt gikk i ett. Alle sa det kom til å bli bedre, og alle sa jeg skulle nyte tiden, men jeg gjorde ikke det. Det er ikke så lett å nyte konstant sult og søvnmangel. Men alle hadde rett. Det ble bedre. Og jeg skulle ha nytt tiden.

Nurket var født lang og tynn, og fortsatte å vokse seg til i lengden, men først i det siste kom også bredden, og den lenge etterlengtede babylooken. For det er ikke lett å være mamma når babyen din alltid er litt tynnere enn de andre babyene. Og det er heller ikke lett å være mamma når babyen din slettes ikke vil spise eller sove. De første månedene gikk med til bekymringer, bekymringer og atter bekymringer. Og litt utslitthet. For når samboeren er på jobb hele tiden, og stadig vekk jobber overtid, er det ensomt å være nybakt mamma for første gang.

Det tok noen måneder før det snudde. Men plutselig kunne hun ligge på gulvet i mer enn fem minutter og underholde seg selv, og plutselig sov hun mer enn 15 minutter av gangen. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre med all tiden, og sank ned i ammestolen som en potet, og ble sittende til vi var i gang igjen. Og så skjedde plutselig alt på en gang - mitt lille nurk (som jeg trodde lå rolig på ryggen og sprellet) hadde plutselig snudd seg på magen. Og derfra snudde hun seg tilbake til ryggen igjen, og så til magen, og spant rundt som viserne på en litt småfull veggklokke. Nurketiden var over, og plutselig skjønte jeg hva alle mente med å "nyte tiden". Og jeg savnet den.

Jeg har nå fått stor baby i huset. Hun styrer delvis hverdagen, da hun fremdeles sover lite, men hun spiser, og har endelig fått babylooken med valker på lår og armer. Hun ligger i lekegrinden og spinner rundt som en liten tornado, har fått to små tenner i munnen sin, som er en ivrig oppdagelsessans i denne store, nye, spennende verdenen. Det tar en halv evighet å skifte bleier, for på veien skal vi jo teste ut om skoene på kommoden er spiselige, vi må skru av og på lyset på badet noen ganger (en gang hadde hun visst også skrudd av varmekablene, noe jeg oppdaget en kald desembernatt), og når hun ligger på stellematten prøver hun så godt hun kan å sparke meg vekk og/eller sette seg opp. Noe som selvfølgelig gjør det til en liten utfordring å kle av, ta av og på bleie, og kle på igjen. Etter at hun er påkledd er det ny oppdagelsesferd på badet, hvor knagger (og alt det spennende som henger på disse) og vask står i sentrum. Og er jeg riktig heldig, havner både hender og føtter innunder springen, så vi må skifte på nytt....

Husarbeid har jeg gitt opp. Hvis noen vil klage på mengden hybelkaniner under sofaen, er det bare å komme og vaske. Det samme gjelder egentlig alt. Det beste med det hele er at jeg ikke lenger bryr meg, noe jeg gjorde altfor lenge. Det stresset meg å få besøk, for jeg rakk aldri å komme a jour med noenting, aller minst støvtørkingen. Leiligheten er til enhver tid rotete og støvete, men jeg har endelig slått meg til ro med at slik kommer det til å være i mange år fremover. Det tok 4,5 måned. 4,5 måned med stress og dårlig samvittighet her, altså, før det endelig løsnet. 4,5 måned hvor jeg ikke visste hvor jeg skulle starte for det var så mye som skulle gjøres. Mitt tips til nybakte mødre er derfor: Kjøp vaskehjelp. Eller gi faen.

Oppi alt av stress, gnag, sult, søvnmangel og ensomhet har det vokst frem noe så sart og fint som en liten familie. Vi er stort sett to, mitt lille vampyrtroll med smittende latter og et stort smil og hennes noe stressede og slitne mamma, men innimellom kommer også pappaen hennes hjem, og da fylles leiligheten av frydefulle babyhyl. Pappa er visst en kilde til moro. Bare han kommer inn døren blir hun et eneste stort smil. Jeg, derimot, må jobbe litt mer med saken, og vil nok aldri oppnå samme klovnefaktor. Det er også helt greit. Men vi har våre greier, babyen og jeg. Som når jeg våkner etter en lang ammenatt av ivrige små spark og ser inn i et eneste stort babysmil. Som når jeg synger for henne og hun begynner å le. (Det samme skjer også når jeg har parkert henne i vippestolen på badet og kler av meg for å gå i dusjen. Jeg velger å ikke ta det personlig.) Som når hun hilser meg med et stort smil, uansett om hun nettopp har våknet, jeg kommer inn i rommet, eller hun vil plukkes opp. Kjærligheten er uunngåelig.

For det er nettopp dét. Kjærligheten er uunngåelig. Dette lille, rare vesenet som har snudd opp/ned på tilværelsen din er helt avhengig av deg, og plutselig er du også avhengig av babyen. For uansett hva du har kjent på av kjærlighet tidligere, kan ingenting sammenlignes med dette. Dette lille vesenet som får deg til å stå opp etter to timers søvn midt på natten og trøste og mate. Som får deg til å gå et ekstra kvarter i møkkavær med vognen for at hun skal få sove litt til. Dette nydelige, lille vesenet som jeg vet jeg kommer til å elske så lenge jeg lever. Jeg prøver så godt jeg kan, men det kan ikke beskrives. Det er altfor ekte.

fredag 2. august 2013

Sommer i Oslo

Oslo mitt Oslo!  

Det er så mye man skulle ha sett og gjort, og akkurat denne sommeren skulle jeg etter planen ha tilbragt en måned i Romania, nærmere bestemt Transylvania, med lokalguide til de mest avsidesliggende landsbyene, lange fotturer i fjellene og selvfølgelig inspisering av både den ekte ruinen samt turistversjonen av slottet til ingen ringere enn Vlad Tepes - eller fyrst Dracula om du vil. Og jeg skulle ha vært på Knatten, familiens lille hytteparadis ved Savalen, gått turer i fjellene og badet i iskaldt fjellvann.... Men alt dette får bli en annen sommer. For i stedet for å feriere i fjellene i Transylvania og Nord-Østerdalen, har sommeren 2013 blitt tilbragt i Oslo. Nærmere bestemt hjemme. Takket være en ikke uanselig mage med baby i.

Nå er det jo ingenting som hindrer en gravid kvinne i å reise, selvfølgelig, men her har naturen laget en egen liten mental innretning som slås på omtrent i det minuttet du går ut i barselpermisjon, kalt nesting. For aldri har jeg tilbragt flere timer i heimen i 30 varmegrader, til tross for at Huk er 17 minutter unna med buss. Og aldri har jeg kost meg mer nettopp i heimen, vel vitende at jeg kunne ha tilbragt hele dagen på stranden. Men litt strand har det jo blitt. Og mye nesting. Og litt kaffeslabberas, litt kaféliv og litt parkliv.

Besøk på balkongen

Det er ikke til å komme utenom at dette har vært den varmeste Oslosommeren på noe sånt som 15 år. Og ja, det har vært tungt å være høygravid i årtusenets første, skikkelige hetesommer. Men man har jo som sagt stranden kun 17 minutter unna med buss. Problemet er bare det siste - buss. I Oslo. I fellesferien. Jeg mistenker nemlig at rutetilbudet er noe dårligere på sommeren generelt, og i helgene spesielt. Skikkelig taktisk, med tanke på at dette er tiden hele byen oversvømmes av både norske og utenlandske turister. Var det for eksempel egentlig så lurt med 20-minuttersruter på 30-bussen til Bygdøy i helgene midt i turistsesongen? Vil turistene som ble stående igjen på holdeplassen grunnet full buss skrive hjem om lykken ved å befinne seg midt i ingenmannsland uten engang å vite når eller hvordan man kommer seg inn til byen igjen? Jeg kan i alle fall skrive under på at den høygravide kvinnen som såvidt slapp inn på bussen etter å ha ventet i mer enn 20 minutter i stekende sol og 30 varmegrader, for deretter å nesten besvime i varmen på bussen, slettes ikke er imponert over rutetilbudet i sommer-Oslo. Men nok om det. Sånn. Da skal jeg ikke nevne Oslos elendige kollektivtrafikk igjen på en stund. Tror jeg.

Frognerparken en lørdag i juni
Det er først og fremst turist jeg har vært i sommer. Turist i egen by. Riktignok en lat turist, som har funnet sine favorittsteder og heller enn å utforske hele byen har frekventert favorittstedene. Men turist like fullt. Og vet du hva? Oslosommeren er faktisk best!

Nakne mennesker foreviget 

Sommeren 2013 startet for meg i begynnelsen av juni, da jeg fikk besøk av en venn fra Polen. Det er tre år siden sist han var på besøk, men allerede da startet vi en tradisjon med å gjøre Oslo the turist way. Det er jo så mange deler av Oslo man som fastboende glemmer eksisterer, men som for turistene er selve Oslo. Det eneste de ser, faktisk. Som Karl Johan. Slottet. Folkemuseet. Vikingskipmuseet. Frognerparken. Huk. Aker brygge. Og som nevnt har jo denne sommeren hatt kanskje det fineste været på 15 år eller deromkring, noe som startet allerede denne lørdagen i begynnelsen av juni. Så vi spiste is i Frognerparken og gikk tur på Huk før vi tok båt fra Bygdøy til Aker Brygge, og på veien fikk vi se byen fra sjøsiden. Etter middag i leiligheten ble det parkliv i Middelalderparken etterfulgt av en kort, men effektiv pubrunde på Grønland. Og la meg bare si dette med en gang: Man har simpelthen ikke opplevd Oslo før man har tatt en øl på Bob's. Østkantens definitivt bruneste homsepub i byens mest homofobe gate. Og med en av byens mest turistvennlige ølpriser. Akkompagnert av Village People. En sommernatt i juni. Det er ren og skjær poesi.


Stadig ny utsikt i Middelalderparken
En måned senere startet jeg barselpermisjonen med en hel dag på Huk. Faktisk en hel arbeidsdag. Urutinert strandløve som jeg var (merk - var. Det har blitt flere turer, så nå vil jeg karakterisere meg selv som en ganske så rutinert strandløve, eller strandet hval, om du vil...) ble jeg takket være rutinerte Lise Mirja (som ikke er så finsk som hun høres ut) introdusert for min første finske favorittforfatter, Arto Paasilinna. Det må jo nevnes her at jeg ikke akkurat har slukt bøker det siste året - halvannet, så det å i det hele tatt bli introdusert for bøker igjen har gjort sitt for avslapningsgehalten denne sommeren. Og Paasilinna var et godt sted å starte. Lettlest, humoristisk, satirisk og perfekt strandlektyre. Kan sikkert også med fordel leses både på fly, tog og sengekant.

Huk! Mitt lille paradis denne sommeren!

Etter en vellykket start på barselpermisjonen, fulgte jeg opp med å starte dag to med pedikyr. Kan også anbefales. For når eneste skopar som passer når du er høygravid er et par utslitte Havaianas, og du ikke lenger rekker ned til føttene for å pynte dem litt for omgivelsene, er det på tide med eksperthjelp. Og tro meg, dette reddet sommeren min! For som sagt - det har vært en varm sommer. De siste tre ukene har jeg faktisk ikke brukt andre sko enn nevnte gamle, utslitte Havaianas. Takket være Clinique Monique, og ikke minst ekssvigermor og gavekortet jeg fikk av henne i julegave, har jeg sommeren gjennom heldigvis hverken skapt skandale eller furore i byen grunnet ustelte føtter.  

Utslitte Havaianas med nystelte føtter

Og siden jeg var så godt i gang med å ta vare på meg selv, har jeg like godt bare fortsatt gjennom permisjonstiden. Et siste blaff av luksus før baby- og småbarnsperioden er i gang. For hvem har vel ikke drømt om å starte hver dag med hjemmespa i form av ansiktsmasker, varme bad og lang, lang dusj? Den siste måneden har jeg sikkert også brukt opp flere flasker og krukker med kremer enn jeg kommer til å bruke tilsammen de neste ti årene. Men med en vektøkning på over 20 kg i løpet av de siste ni månedene går jeg ikke akkurat rundt og føler meg som noen filmstjerne, så litt luksus i hverdagen må man kunne unne seg...


Sommerens duftdille - mango fra Body Shop
Bilder stjålet fra nett

Når man først er så heldig å være i permisjon på sommeren, når alle andre også har fri, må man jo benytte seg av byens yrende cafeliv. Og siden jeg nå engang bor innenfor Ring 2, er veien kort til de fleste cafeene i byen. Men en cafe er nærmere enn alle andre - Cafe Fedora i Frognerveien. Plutselig på alles lepper etter en rekke positive anmeldelser på Tripadvisor som ble snappet opp og hauset opp i media. Overhodet ingen snobbete restaurant eller overkult vestkantsted, men ganske enkelt en hyggelig cafe med amerikansk mat og service. Ja, du leste riktig. Amerikansk service. Den eneste servicen du kan få i denne byen som ikke går på svensk. Jeg vet ikke hva andre går etter når de går på cafe, men jeg setter veldig stor pris på god stemning, å føle meg velkommen, og å kunne sitte over tid uten å føle at jeg tar opp et bord. Og etter en tretimersbrunsj med god mat og gjennomført amerikansk service her om dagen, vet jeg at jeg har funnet meg en ny favorittcafe.

Deilig veggie omelet til helt grei pris (Kr 130,-)

Man MÅ ha lysekroner på Frogner

Fineste Lise Mirja

Ikke akkurat vestkanthipt, og derfor helt perfekt!

Permisjonstiden har som nevnt i størst grad blitt brukt til å forberede hjemmet på et nytt familieliv. Eller til nesting, om du vil. Her har jeg visst vært mer skikket enn tidligere antatt. For aldri har jeg kost meg så mye i heimen! Jeg har ommøblert, skrudd kommode (sammen med mamma), malt barneseng, hatt kaffeslabberas, tebesøk og middagsgjester, hatt lange, late sofadager, altfor korte, effektive vaskedager, omplantingsdager på balkongen, og plutselig viser det seg at jeg begynner å bli klar for å treffe babyen. Klær og bleier er i hus, likeså vogn, bilstol og flere typer barnestoler. Stellebord og badekar. Leker, sengetøy og vognpose. Og nå er vi her, magen og jeg. Termin. Faktisk et par dager over. Lurer på hvem dette lille, nye mennesket er? Når anser babyen tiden som moden nok til å komme, mon tro? Det gjenstår egentlig bare å vente. Men jeg skal da klare det også. Jeg har bøker. Og Netflix. Og sommeren 2013, som selv etter to fantastiske måneder bare fortsetter å innfri. Den beste sommeren på kanskje 15 år. 

En fedora på Cafe Fedora! 




lørdag 1. juni 2013

På gamle tomter


Hvordan forholder man seg til feiringer når man er i en separasjonsprosess? Går man i hverandres bursdagsselskap? Ringer man og gratulerer eksmannens venner med dagen? Gir man gaver til ekssvigerfamilie? Hvordan forholder man seg til bryllupsdagen? Det er sikkert like mange svar på dette som det er havarerte ekteskap, men man lurer jo litt. Jeg har jo ikke gjort dette her før, og satser på at dette er første og siste gang jeg blir separert.

Brudd i forhold har vel de fleste av oss dessverre opplevd. Ofte går man enkelt og greit hver til sitt, punktum finale. Men etter et ekteskap, hvor man har vært hverandres nærmeste familie i flere år, føles det - i alle fall for meg - totalt unaturlig å bare skulle bryte opp og gå hver til sitt. Min eksmann har for eksempel vært en viktig del av livet mitt i en forholdsvis lang periode - faktisk har han vært tilstede i livet mitt i så mye som en fjerdedel av tiden jeg har levd. Han har vært til stede under alle de store endringene i livet mitt, eller skal jeg si livet vårt. Han var til stede da en annen viktig mann i livet mitt gikk bort, og var med på å bære dennes kiste fra kirke til grav. Vi har delt bolig i mange år. Vi har vært hverandres nærmeste familie og beste venner. Så da er spørsmålet - går man bare hver til sitt?


Her er vel også svarene like mange som det er brudd. Og midt i et brudd skal man forholde seg til en person som går fra å være partner til å bli en venn, eller kanskje bare en bekjent - om dette ikke allerede er grunnen til bruddet. Det er mange feller man kan gå i, og  hvert minste lille ord eller handling kan sende det skjøre, nye forholdet til et sted hvor man mangler kontroll. Mulighetene for feiltolkninger og misforståelser er mange. Det skjøre, nye forholdet kan styrkes - eller man kan ende opp som bitre uvenner.

Som nyseparert fra et parforhold med stor felles omgangskrets, omgjengelig svigerfamilie og tross alt en hyggelig og omgjengelig eksmann, heller jeg mer mot å satse på å holde kontakten, og kanskje tilogmed fortsette å gjøre hyggelige ting sammen. Som i helgen, da jeg satte kursen østover for å hjelpe nevnte eksmann med balkonghagen. Vi ble ikke ferdige, så da fortsatte vi like godt denne uken, da mannen jo må få planter på balkongen. Leilighetsbeliggenheten forplikter tross alt litt, da nærmeste nabo er Botanisk hage.



Uten mat og drikke duger som kjent helten ikke, og skal man på planteraid, er det greit å være på topp. Hvem vet hva slags mennesker som er i samme ærend på en ettermiddag i mai? Og takket være et strålende vær ble det sushi til middag ute i sol og frisk luft. Eller maki, for min del. Med avocado, uten fisk. Kall det hva du vil - så lenge det kan spises med pinner og dynkes i soyasaus, wasabi og syltet ingefær, er jeg strålende fornøyd!


Etter maten ble det en tur på Plantasjen (igjen!), og nok en gang ble det plantejord, som en annen stakkar måtte bære inn i leiligheten (hvor lenge etter fødselen kan man leve på å få bærehjelp, mon tro? Veldig praktisk å få tunge ting båret rett opp!) på undertegnede. Riktignok noe redusert antall jordsekker, siden den ene gikk med til eksmannens balkonghage grunnet feilberegning av jord versus planter. Men det ble da farger på balkongen hans! Nå begynner den å matche både den grønne bakgården og den "lille" hagen på andre siden av gaten (også kalt Botanisk hage).


Gjensynet med den gamle bakgården min var absolutt hyggelig - skjønt jeg personlig følte at noe av jobben jeg selv har lagt ned i grøntarealene kanskje kunne vært fulgt opp bedre i form av luking. Men etter å ha flyttet litt rundt i byen etter den gangen jeg var aktiv bakgårdsluker, vil jeg jo påstå at det er langt hyggeligere med overgrodde blomsterbed enn en striglet park eller  asfaltert parkeringsplass i bakgården.









søndag 26. mai 2013

Oslosommer en maihelg



Med alle fridagene i mai kombinert med allergisjokk og litt ting og tang som har måttet fikses i jobbtid, har planen over et par helger nå egentlig vært å ta igjen litt jobb. Men så er det jo det at man skal nyte dette livet, også. 17. mai og pinsehelgen ble jo en fantastisk miniferie, og også denne helgen har blitt mye mer enn jeg hadde sett for meg, takket være gode venninner, en eksmann og ikke minst et strålende sommervær.



Fredag etter jobb ble jeg rett og slett plukket opp på jobb av fineste Lise Mirja, som svippet meg opp på Plantasjen slik at jeg kunne handle inn til balkongen. Siden hele fjoråret ble en eneste stor flytteprosess, fikk jeg ikke kost meg med balkonghage den sommeren. Så å få sjåfør og bærehjelp til litt jord til årets balkonghage satte jeg enormt stor pris på!

Etter handletur og en liten matbit benyttet vi oss av de lokale fasilitetene, og dro ut til Huk for en kveldstur. For det er jo faktisk sånn at nesten hvor du befinner deg i denne byen er hverken sjøen eller skogen spesielt langt unna. Det kan man jo ikke annet enn å sette pris på! Og med en lys og varm sommerkveld ble det tilogmed ganske sent før turen gikk hjemover - det er jo så lett å glemme tiden i hyggelig selskap.



Minnesmerke for Tsunamikatastrofen 26.12.2004

Stine i solnedgang

Klassisk gravid i solnedgang


Lørdagskvelden ble viet et nytt bytteparty i heimen, hvor tre av favorittjentene kom for å kvitte seg med klær de var lei av, og for å skaffe seg nye skatter. Ny, og absolutt viktig, byttepartyregel ble innført - du skal vite at du kommer til å bruke plagget før du tar det med hjem. Hvis plagget havner i "skal fikses"-haugen lar du heller være. Akk, om samme regel hadde blir innført i butikker, også...skjønt da ville det vel stått dårligere til med handelsstanden...

Som det så var, så ble det da en liten fangst på meg! Og i tillegg fikk en god del av mine eiendeler ny eier denne gangen. I tillegg er det alltid hyggelig å ha jentene på besøk, så alt i alt var jo dette helt strålende. "Shopping" og skravling på en lørdagskveld? Ja takk!

Anita i sine nye og mine gamle skatter

Garderoben hos undertegnede har fått skumle  innslag av grått

Da jeg våknet i dag fortsatte oslosommeren å by på sitt beste selv, og etter en dusj gikk turen østover for å hjelpe eksmannen med balkonghage og ompotting av inneplanter. Etter økten var jeg så inspirert at jeg såvidt hadde tid til å spise før jeg fortsatte med min egen balkonghage. Men etter noen timers møysommelig arbeid kunne jeg glad og fornøyd innta den første kveldsmaten ute på en varm balkong omgitt av fulle potter. Foreløpig er det nok ingen andre enn jeg som ser hvor fint det skal bli, men bare vent - snart er det grønt og fint også her!




Så hvordan gikk det med jobbing denne helgen? Vi satser på neste helg - det ble visst ferie denne helgen også!


torsdag 23. mai 2013

Pinse og miniferie




Etter å ha feiret 17. mai på Lillehammer i delvis plaskregn, var overraskelsen stor da jeg våknet til varme, sol og blå himmel dagen etter. Tidlig våknet jeg også - et tegn på at pollensesongen ikke er kommet like langt på Lillehammer som i Oslo. Faktisk så våknet jeg mye lettere hver eneste morgen i miniferien denne helgen enn  jeg vanligvis har gjort den siste tiden hjemme i Oslo. Er det fordi luften er mer stillestående i byen, er det all eksosen som gjør pollensesongen verre, eller er det høyere tetthet av trær på Frogner enn på Lillehammer? Jeg vet ikke. Men uansett årsak - miniferien var et kjærkomment avbrekk for en pollenallergiker. Å våkne uten at hodet føles som en gigantisk bomullsdott er helt ok!

Det er jo mange måter å feriere på, men skal du få utbytte av ferien, er det best med lokal guide. Som sagt, så gjort - ut i Lillehammer bar det, og min mor var en eksellent guide til kafé, shopping og kultur. I sånn ca den rekkefølgen, litt frem og tilbake. For med barn og barnebarn på gang kunne vi lett gjort Lillehammers barneklærbutikker veldig utrygge, hadde det ikke vært for det lille faktum at barnemoren (undertegnede) ikke er spesielt begeistret for snuppeluppesøte bedårende små kjoler, og at bestemoren (mamma) ikke er spseielt begeistret for overhysterisk morsomme mønstre, som skjelende sjiraffer og dansende aper. Så da gikk vi kjapt gjennom hver butikk, til min store sorg uten å finne en eneste svart sparkebukse med hodeskaller eller annet morsomt trykk.  Her er det helt klart fritt frem for en babytøygründer med teft for kule detaljer.

Innimellom shoppingen (eller vindushoppingen, som det jo stort sett endte opp med å bli) rakk vi også å stikke snuten innom verdens kanskje fineste kafé - Atelier Kakao i Storgata. Fra utsiden ser det kanskje ikke så fjongt ut, og uteserveringen på forsiden er heller ikke så stor, men her er det greit å være forberedt på et interiørsjokk innenfor døren! Sjelden har jeg hatt mer lyst til å legge igjen penger et sted på grunn av interiøret! For når du har lagt så stor flid i å få gjestene til å trives, så fortjener du faktisk at gjestene legger igjen litt penger.




Alle som har vært innom lokalene i årenes løp, har ikke nødvendigvis vært her frivillig, siden kaféen holder hus i byens (ja, etter å ha gått noen runder med meg selv, får jeg vel resignere og kalle Lillehammer en by) gamle fengsel. Du kan også sette deg ned og spise lunsj i en gammel celle. Eksotisk! Slikt liker vi!




Allikevel - det er sjokoladen som er i sentrum her. Og det frister i lange baner når man ser alt man kan kjøpe her inne. På en varm dag falt valget likevel på en ismocca, da tanken på å gå rundt med halvsmeltet sjokolade i veska ikke akkurat fristet. Den var absolutt god, og forsvant på et slurp, men neste gang må jeg huske å be om knust is, eller om å få hele drinken kjørt i en blender. Det er jo så skuffende at disse halvsmeltede isbitene helt nederst i begeret ikke klarer å blande seg med den siste resten av sjokolade. Jeg vil jo veldig gjerne være flink pike og drikke opp ismoccaen min...






Jeg nevnte noe om kultur, og ja, de har dét også på Lillehammer. Og for tiden er hovedattraksjonen på Lillehammer Kunstmuseum den ikke ukjente utstillingen Take Care Of Yourself av Sophie Calle. La oss si det sånn at det ikke var en eneste mann å se i den delen av lokalet så lenge vi var der. Noe som i og for seg er litt synd, da det hadde vært greit å fått spredt ut til de mannlige delen av befolkningen at ikke alle måter å gjøre det slutt på er helt stuerent. Per mail, f.eks. Jeg vil jo tro og håpe at Sophie Calle sin eks ikke gjør dét igjen, etter at mailen han sendte er tolket, lest, dissekert og bokstavelig talt revet i filler (av en papegøye!) av 107 kvinner (inkludert papegøye, eller kommer den i tillegg?), for deretter å bli vist, lest og latterligjort i alle verdens hjørner. Hevnen er visst søt, sies det.

Favorittdessert og super balkongmat:  Vaniljekesam med blåbær og bringebær


Ettermiddagen den dagen ble delvis tilbragt på verandaen. Delvis, fordi det ble så varmt at jeg rett og slett måtte inn og kjøle meg ned med jevne mellomrom. Luksusproblem i dette landet, egentlig. For i det vi skulle til å grille, begynte det selvfølgelig å tordne. Og regne. Så da var vi raskt dratt ned på jorden igjen. Men jeg har altså grillet for første gang i år, noe som slettes ikke er så verst. Ikke bare har jeg grillet denne helgen - jeg har også badet! Vel, vasset, er vel ordet. Men jeg har vært adskillig nærmere et bad enn tidligere i år!



Søndagen sto vi nemlig opp tidlig, pakket bilen full av fjellstøvler og ullklær, og dro til fjells. Favoritthytta Knatten ligger i Østerdalen, nærmere bestemt Nord-Østerdal, mens vi såvidt befant oss i Gudbrandsdalen, så det var duket for et par timer i bil over fjellet.



På veien stoppet vi for å fylle sjåføren med kaffe, og passasjeren med is. Skuffelsen var imidlertid stor da jeg oppdaget at jeg hadde brukt 30 kroner på et minibeger med kjedelig vaniljeis iblandet én og annen kule med Smash!. Smash! er noe av det beste jeg vet, bortsett fra is, så jeg hadde nok mer enn normalt høye forventninger til smaken her - spesielt med tanke på hva det lille begeret koster. Men ikke bare var skuffelsen over smaken stor, jeg begynte også å klø i halsen ganske kort tid etter at isen hadde forsvunnet ned samme vei, og konkluderte raskt med at dette ikke er allergivennlig is. Ingen favoritt her i gården, altså.

Muligens den største kulinariske skuffelsen så langt i år?


For en Osloborger er det ikke rent lite eksotisk å ta en kjapp kjøretur gjennom Rondane, og sjåføren ble selvfølgelig beordret til å stoppe mer enn én gang. Utsikten er jo fabelaktig, men det som forundret meg mest av alt, var det gullende rene gjestetoalettet på Atnasjø Kafe. Hjemme i tig(g)erstaden er jeg jo etterhvert blitt vant til den evige diskusjonen rundt offentlige toaletter, det være seg forhenværende, nåværende eller ikke-eksisterende, versus reisende, og oppfordrer herved alle, både de reisende og de i bystyret til å ta en tur opp i Rondane. Det er altså det reneste toalettet jeg har vært på noensinne, inkludert mitt eget rett etter rundvask. Og dét til tross for at det er døgnåpent og gratis, altså sikkert ofte frekventert. Mulig jeg var heldig og hadde en stopp her rett etter at dagens rengjøring, men man blir jo liksom litt overrasket og litt glad av å ikke bli møtt med...du vet....synet (og ikke minst lukten) av offentlig toalett. Og som takk vil jeg herved oppfordre alle som kjører gjennom Rondane på dagtid til å legge kaffepausen til Atnasjø Kafe.





Jeg nevnte at vi pakket bilen full av blant annet ullklær? Vel, det var totalt unødvendig. For da vi kom frem til Knatten var det 23 varmegrader i skyggen, og mer eller mindre vindstille. Så da var det av med klærne og ut i vannet! I alle fall føttene. Jeg så mennesker som badet, men det var helst litt unge mennesker. Mer type barn. Og barn bader jo som kjent uansett temperatur. For vår del var det ut på tur langs vannet i stedet, noe som var ekstra spesielt siden vi gikk der det vanligvis er vann. Jeg var strålende fornøyd! Ikke bare hadde jeg fått vannet føttene, jeg hadde også fått en hyggelig gåtur, og sist men ikke minst flatet ut i solen på verandaen. Og da det ble varme rundstykker med ost og syltetøy før hjemturen, var dagen komplett.







Mandag var det Sigrid Undsets bursdag, noe som ble behørig feiret med en liten tur innom Bjerkebæk, som passende nok åpnet for sesongen nettopp den dagen. (Sikkert ikke planlagt, tenker jeg.) Der ble det en liten omvisning i huset med en blid og kunnskapsrik guide. Jeg var nok ikke helt i målgruppen, siden snittalderen hos turistene nok lå nærmere min mors enn min alder, men pytt. Man kan ikke passe inn overalt!



Sigrid Undset selv skal jo ha vært glad i hagearbeid, men midten av mai er nok ikke tidspunktet å legge turen innom Bjerkebæk for å se på hageblomster. Hvitveis, derimot, var det enorme mengder av i skogen! 


Før miniferien var over, måtte jeg jo innom Maihaugen igjen, da jeg hadde gått glipp av Garmo stavkirke 17. mai grunnet plutselig regn. Og stavkirker liker vi - de kommer jo med drager på! 




Og mens jeg først var i nærheten, var det jo på sin plass å forevige det noe omstridte monumentet "Gjengang", minnesmerket over Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig. Jeg ser vel egentlig ikke hva debatten har dreid seg om, for her er da et tydelig portrett? 


Noe mer rakk jeg visst ikke i denne omgang, men jeg må vel egentlig si meg strålende fornøyd med miniferien i pinsen i år - sjelden har jeg rukket mer uten å bli stresset, og dette var - tro det eller ei - faktisk en meget  avslappende helg! Noe sier meg at det kan bli noen år til neste gang jeg kan nyte freden og roen og mitt eget tempo, så denne helgen vil jeg nok leve lenge på!